Signing off
Av nesrene 1.8.2010 kl. 09:22
Så er eventyret over. 7,5 måneder med slitsom, men fantastisk morsom og opplevelsesrik, tid er over. Jeg unner ingen å oppleve det samme – men jeg unner alle å oppleve det samme!
Dette markerer enden for denne blåggen.
Postet i Alle artikler, Nesrene
Comments Off
Og er du en gris, og i tillegg tørka elsker jeg deg så du er til å spise opp!
Alle vet at jeg er sjefen her på skauen. Og dem som tror noe annet gir jeg en labb rett fra høyre. Men å være sjef betyr selvfølgelig at jeg kan bevilge med både det ene og andre – og gjøre nesten som jeg vil…
Gress er deilig. Gress er pent. Men like forbanna skal vi humanoider på død og liv ta livet av det. Ikke i næringsøyemed, men for det visuelle (og praktiske). Først brukte Even og jeg nærmere 40 timer på å jevne det da knehøye virrvarret ned i sålehøyde, deretter ble Haakon sendt ut på vedlikeholdsoppdrag.
Dette kan jo muligens se brutalt ut – men det er faktisk bare lek mellom to smårollinger 
Å kleppe gress er relativt ordinært. Men når det er 1 meter høyt og man må bruke bakutkastet på det motoriserte helvete for ikke å måtte tømme gressgjørme hver 6. meter blir det alt annet enn ordinært. Ikke smaker det godt heller.
At Nanna liker å grave i jorda er det ingen tvil om. Tidligere i vår var hun fyr og flamme når jeg skulle plante ut alle mine stiklinger. Klar til nedsetting var Gresskar, timian, rosmarin, lavendel, basilikum, persille, sukkererter, koriander, tomater, salat og masse masse mer. 
Mens gutta er mest opptatt av å bygge, male og mekke, er jeg litt mer opptatt av de nære ting. Det vil si at “nesting” instinktet er på topp, og det strikkes til den kommende “bolla”. Når man skulle ha litt fritid her på Viubråtan har dataspill og oppvask måttet vike for strikke og heklepinner! 
Det er mulig sommeren er kommet. Noen steder. I så fall bør noen sporenstreks fortelle den lokale naturen her om det før flora og fauna igjen krøller seg sammen i vinterdvale…
Jepp, så var vårt hittil største arrangement over. I helgen var det grandiost bryllup her hvor feiringen startet allerede fredag med grilling og moro i Gamle Peisestue, etterfult av storslått middag i spisesalen (73 til bords).
Om vår rampete lille vakre grønlandsprinsesse har en gryende abnormal seksualitet er muligens litt tidlig å si, men Jojo blir uansett stadig utsatt for type pubertale angrep man muligens kjenner igjen fra skolegården etc…
Så ble den endelig ferdig, resirkulerings-stasjonen. Nesten i det minste. Det mangler noen skilt, men de kommer når vinden blåser fra rett kant. Haakon har vært kaptein på siste etappe og svingt malerkostene med stor iver.
At folk kommer til Viubråtan er jo neppe noen nyhet hverken i dette eller forrige århundre, men i går hadde vi besøk av en liten fyr som ikke helt hadde planlagt å dukke opp her. Sannsynligvis…
Her på skauen får ingen bare være på besøk, her må man arbeide for maten! Så også de to små nevøer, det er oppgaver til alle. Og vann etc. har jo ikke alltid skremt barn da, hehe 
I helga har vi svingt hammere og ymse annet verktøy med stor iver og jammen meg klarte vi ikke komme i mål på etappe 2 av byggingen av en resirkulerings-stasjon. Lørdag ferdigstilte vi reisverket, og søndag kom tak, takpapp og vindskier på plass – før søppelkassene kunne flytte midlertidig inn.
Naturen er grusom men rettferdig. Dette gjelder også når delvis humanoidifiserte ville individer møter krysningspunktet mellom “survival of the fittest” og vår feilslåtte oppfatning av at dyr skal behandles humant. Dyr skal ikke behandles humant, mennesker skal behandles humant.
Det er ikke det at jeg får lite mat altså. I tillegg til hva jeg får i mine egne skåler passer jeg selvfølgelig på å snause så mye som mulig av maten til Nanna. Skulle da bare mangle, jeg er da storebror The Tiger! Men så har jeg disse instinktene da…
I dag startet Even og jeg på byggingen av en resirkulerings-stasjon. I disse “Shave the whales”- og “Freeze the planet”-tider er det viktig å organisere søppel med sirlig skjønn, og ikke minst må vi gjøre det enkelt og forståelig for gjestene. Kanskje blir det slutt på pizzaesker i beholderen for glass og metall…
Dr. Nanna speaking. Jorunn-the-walking-rugekasse og bollen eser sakte. Til og med jeg klarer ikke helt å unngå og legge merke til det – sannsynligvis går det på noen dunster, fordi det synes egentlig ikke enda. Men det forhindrer meg ikke fra å inspisere…
Jeg er jo ikke helt komfortabel med å alltid komme når folka mine roper på meg. I tillegg har dem det sånn her at alle hunder skal gå i bånd på området. Det er jo greit, jeg skjønner jo at folk kan være litt redd for meg – i hvert fall voksne utgaver av meg. Men fordi jeg ikke bare kan lunte rundt og gjete hele området som jeg vil har pappa laget 30 meter frihet og moro til meg…
After a long and cold winter, and a fairly non-existant spring, it seems like summer has arrived at Viubråtan. The last few weeks have been lovley, it’s becoming nice and green outdoors, the last snow disappeared a week ago and finally I’ve been able to move my little plantlings from indoors to outdoors! And now things are growing everywhere, not just outside, but inside me as well! That’s right – there is a bun in the oven!
…ser det ut til. Haakon kom, Jorunn dro til sørlandet, Even dro til Oslo, sola dro til ukjent sted, Haakon dro til Oslo, Jorunn kom tilbake, 14(!) latviere kom og hadde med sola i sekken, Even kom tilbake, 18 fem/seksåringer (og fire voksne) kom, Jorunn dro til Oslo – og kom tilbake nesten med en gang. Nøstrix drar stadig på streif, mens Nanna drar i alt som er løst eller mulig å løsne. Og i dag er det min tur til å dra.
Ut i skogen – opp i trærne! er jo en velbrukt frase. Men hva med når skogen kommer inn i stua? I morges var jeg vitne til et instinktivt drap…